Hvorfor jeg ikke liker Ja Rule

Torsdag 4. oktober spiller Ja Rule på Rockefeller. Hvorfor?

Det er lett å latterliggjøre og undervurdere skrikhalsen Ja Rule, men selv om 50 Cent nesten tok knekken på karrieren hans skal Ja Rule i alle fall ha dette:

1. Han spilte en viktig rolle da hiphop-artister utvidet rap-repertoaret med «syng med den stemmen du har»-refrenger.

2. Han kan skrike «murda» ganske tøft.

3. Han hadde en rad med hits sånn rundt 2001.

4. «New York«-låta var ganske kul. Og albumet R.U.L.E. var heller ikke så verst.

Ellers står det ganske skralt til, og for å mimre om mannens middelmådighet følger her mine anmeldelser av Pain Is Love, The Last Temptation, Blood In My Eye og det ene albumet med «supergruppa» The Inc. Jeg har også anmeldt R.U.L.E., men som del av denne fellesanmeldelsen.

Ja Rule
Pain Is Love
(Def Jam/Universal 2001)
2 av 6

Ja Rule melder for alvor overgang fra hip-hop til pop, med uspennende resultat.

Ja Rule fra New York slo gjennom på Jay-Zs ”Can I Get A …” i 1998, og soloalbumet Venni Vetti Vecci var en dyster gangsta-affære – der Ja sto frem som lillebroren til DMX med sin mørke og sinte stil.

På oppfølgeren Rule 3:36 fant Ja frem til radiostasjonene via flere duetter med silkemyke soulsangerinner. Og rapperen likte seg tydeligvis på hitlistene, for Pain Is Love viderefører popformelen. Albumet dundret rett inn på førsteplass på salgslistene i USA, som følge av slagere som ”Livin’ It Up” og Jennifer Lopez-duetten ”I’m Real”. På radio i små doser er dette artig, men gjennom et helt album blir det heller vassent.

Det er faktisk 2Pac som stjeler showet i ”So Much Pain”, fem år etter sin død. Dessverre viser denne ”duetten” bare at 2Pac fortsatt er kongen, mens Ja Rule fremstår som en blek kopi.

Ja Rule
The Last Temptation
(Murder Inc/Def Jam/Universal 2002)
2 av 6

Hip hop-året har bydd på få virkelig gode og dårlige album, men her kommer Ja Rule med et av årets svakeste. Han debuterte som dyster New York-gangsta, men i samarbeid med svengali Irv Gotti fant Ja Rule en suksessrik formel i «thug» møter diva-duetter som «I’m Real» og «Always On Time».

Ja Rules dype rumlestemme er fengende i små doser og skiller seg positivt ut i strømmen av bleke popslagere på radioen, men over et album blir hans balansegang mellom pop og gangsta slitsom. Hans fjerde album virker forhastet, sammenrasket og fantasiløst, med glatte refrenger, enda en sample av Totos «Africa» og 2Pac-gravrøving. Murder Inc-produsentene har utvilsomt talenter for å koke opp innsmigrende hippop, men gi meg heller en plate med 2Pac-promping framfor dette maset!

Ja Rule
Blood In My Eye
(Murder Inc./Def Jam/Universal 2003)
3 av 6

Legger popkarrieren på hyllen, og langer ut mot 50 Cent og Eminem.

Ja Rule har hatt et tøft år. 50 Cent og Eminem har levert tøffe verbale angrep, der de beskylder ham for å kopiere 2Pac og være homofil. Nå er tiden moden for motangrep, i form av et lite album der Ja har lagt popambisjonene til side for å vise at han fortsatt er en ekte gangsta.

Ja Rule slo gjennom med en blanding av 2Pac-nihilisme og DMX-bjeffing, men det var duettene med r&b-divaer som Ashanti og Jennifer Lopez som gjorde ham til popstjerne. Nå er det tilbake til røttene, med pistolskudd, hatske angrep mot 50 Cent og Eminem (omdøpt til Em Laden), minimalistisk produksjon og gjestespill av gangsta-venner. Det hele virker noe desperat, men det er greit å få ut aggresjonen. Så får vi vente på dobbel-albumet Ja Rule lover neste år, for å se om han overlever i rap-bransjen.

Irv Gotti presents…
The Inc.
(Murder Inc./Def Jam/Universal 2002)
2 av 6

Produsenten Irv Gotti fikk sitt gjennombrudd med Jay-Zs «Can I Get A…», og har erobret radioen med monsterslagere som «Always On Time» med Ja Rule, «What’s Luv?» med Fat Joe og «Foolish» med Ashanti. Nå vil han sole seg i rampelyset på samme vis som kolleger som Dr. Dre og P. Diddy.

Men der de har rappere som Notorious B.I.G., G. Dep, Snoop Dogg og Eminem i stallen, hviler The Inc på de smale skuldrene til middelmådigheter som Cadillac Tah, Charli Baltimore og Black Child. Gottis sterkeste kort er hans meloditeft og refrengmaskinene Ja Rule og Ashanti. Disse er fortsatt med, men The Inc er først og fremst gangsta-rap på autopilot og repriser på gamle popbragder.

«Ain’t It Funny» med Ja Rule og Jennifer Lopez minner så sterkt om duoens «I’m Real» at det bare blir flaut. «All I do is break niggas and make dough», sier Gotti selv i en av de få tilfellene han tar mikrofonen. Og The Inc er et hult prosjekt som bare handler om dollar og lansering av nye rappere. Jeg gleder meg ikke til soloplatene.

Opprinnelig publisert i Aftenposten og Dagsavisen.