[Denne saken står på trykk i Ny Tid nr. 39, 2007, men på grunn av idiotredigering legger jeg den ut alt nå. For i printversjonen er en stor tekstblokk gått tapt mellom side 27 og 28. Så les heller denne.]

– Musikkindustrien kan dø, men hiphop vil leve til kakerlakkene tar over.

Den engasjerte stemmen skriker hest gjennom telefonrøret, og reduseres iblant til tørrhvisking fra utslitte stemmebånd. Det er ikke en dårlig telefonlinje som har skylden, det er stemmen til Darryl McDaniels – alias rapperen D.M.C. – som svikter når han forteller hva han synes er galt med hiphop anno 2007, og hvordan hans kommende soloplate skal redde bransjen.

– Det er snart ferdig, sier D.M.C. om albumet han har kalt Hip-Hop Ain’t Dead, Motherfucker, Hip-Hop Is Alive og The Return of the Son of Byford, og bryter ut i en spontan rap.

– «Because as long as I’m alive, hip-hop ain’t dead / Take this one from the top of the head / Ever since the day I walked this way / I knew hip-hop was here to stay.» Problemet med hiphop i dag er at ingen vet hvordan de skal gjøre det rett. Du har noen gode låter og flinke artister der ute, men jeg savner kreativitet. Alt høres likt ut, alle gjør det samme, roper rapperen med hes stemme.

Spastisk dysfoni
Tenk deg en rapper røvet for stemmebåndet, som en Leif Ove Andsnes med leddgikt i fingrene. En dag i 1996 ble D.M.C. plutselig robbet for stemmens kraft, og begynte å slite da han framførte klassikere som «Walk This Way» og «It’s Like That» på scenen. Problemet slet på både helsa og moralen, og året etter sank han ned i depresjon, selvmedisinering og alkoholisme. Selv om Run-D.M.C. skulle gi ut flere plater og spille flere konserter, døde gruppa i virkeligheten denne dagen i 1996.

D.M.C. var rammet av spastisk dysfoni, en sykdom der stemmebåndene gradvis blir strammere, slik at det blir vanskeligere å både snakke og puste. For ikke å snakke om rappe. Det finnes ingen kur, men det hjalp å sprøyte botox inn i halsen, mens en stemmeterapeut gjorde det mulig å fortsette karrieren. På svanesangen Crown Royal (2001) er D.M.C. påfallende fraværende, og flere av versene hans var hentet fra gamle opptak.

Det blir ikke flere Run-D.M.C.-album, men i 2008 er det 25 år siden trioen ga ut sin første plate. Da er de modne for å innlemmes i The Rock and Roll Hall of Fame i Cleveland.

– Vi er allerede inne, vi må bare vente på formalitetene. Men noen sa til meg at vi var inne med en gang vi platedebuterte, hehe! Vi er der allerede. Vi er jo «the kings of rock», roper D.M.C. og viser til albumet King of Rock.

2008 føles uansett for sent, for all mening med Run-D.M.C. forsvant for godt da gruppas tredje medlem, dj-en Jam Master Jay, ble skutt og drept i sitt hjemmestudio høsten 2002.

– Du vil aldri få se en Run-D.M.C.-konsert igjen, hvis ikke Jay kommer tilbake fra himmelen. Da kan vi lage plater og dra på turné igjen, men bare da. Vi var så mye mer enn en rapgruppe, og kan ikke erstatte et medlem slik andre bytter ut trommeslagere.

Setningen minner om MTV-realityserien I’m From Rolling Stone, der en uerfaren journalist spør rapperen Ghostface Killah om hvem som skal erstatte avdøde Ol’ Dirty Bastard i Wu-Tang Clan framover. Ghostface blir musestille, setter et giftig blikk i intervjueren og sier iskaldt: «Ingen erstatter Ol’ Dirty Bastard.» Et medlem i en hiphop-gruppe kan ikke erstattes som en musiker i et rockeband, og når Jam Master Jay døde, ja da døde også Run-D.M.C.

De første
Når du skal fortelle historien om Run-D.M.C. ender du alltid opp med setninger der «første» går igjen. «Rock Box» var den første rap/rock-låta, og ble i 1984 første raplåt i rotasjon på MTV. Run-D.M.C. var de eneste rapperne som slapp til på Live Aid i 1985, Raising Hell ble i 1986 det første hiphop-albumet som solgte til platina, og trioen var den første hiphop-gruppa på omslaget til Rolling Stone og de første ikke-atletene som ble sponset av Adidas. Men historien om Run-D.M.C. handler også om en serie tilfeldigheter, der hemmeligheten til suksessen vel så ofte lå i det gruppas medlemmer ikke ville gjøre. «Art by accident» i ordets rette forstand.

– Vi hatet for eksempel navnet Run-D.M.C. Vi ville heller hete The Fabolous Two MC’s, i stil med andre tidlig på 1980-tallet, grupper som Double Trouble, The Treacherous Three, Fearless Four og Funky Four +1.

Men manager og storebror Russell Simmons, som senere grunnla Def Jam Records og ga ut plater med LL Cool J, Beastie Boys og Public Enemy, var streng og ga klar beskjed.

– «Dere skal hete Run-D.M.C., fordi du er Run og han er D.M.C.», sa han. Vi skrek og vi gråt, fordi vi trodde ingen vil like oss med det navnet. Nå har jeg lært meg å like det, og hva kan du gjøre?

Hatet rockegitarene
En av hemmelighetene til Run-D.M.C. var at de gjorde ting annerledes enn de første hiphop-gruppene. D.M.C., Joe «Run» Simmons og Jason William «Jam Master Jay» Mizell forkastet flagrende diskogevanter til fordel for svart skinn, treningstøy, store gullkjeder, hvite Adidas-sko og karakteristiske hatter. De så opp til Afrika Bambaataa og Grandmaster Flash, men hadde verken samme gettobakgrunn eller det sofistikerte innspillingsutstyret.

Kanskje nettopp derfor ble tekstene mer jordnære, musikken ble mer minimalistisk og trioen fjernet hiphop fra Manhattan-diskotekene den hadde festet seg i på 1980-tallet, og tok den isteden tilbake til gata og brøt flere etablerte regler på veien. Blant annet tok de i bruk hardrockgitarer, på singler som «Rock Box» og Aerosmith-samarbeidet «Walk This Way», gruppas internasjonale gjennombrudd. En idé de i utgangspunktet hatet.

– Vi hatet gitarene på «Rock Box». Vi likte at de var der, i bakgrunnen, men ikke at de skulle dominere slik. Det funket bra for å hjelpe oss å holde på melodien, men etter at vi hadde spilt det inn, ville vi fjerne gitarene og bare beholde den tunge beaten. Vi likte ikke «Walk This Way» heller, men jeg må jo innrømme at det funket. Det vi lærte oss var at man måtte våge å prøve, ha det moro, og høre på andres meninger.

Hell i uhell-stilen til Run-D.M.C. går som en rød tråd gjennom hele karrieren. I utgangspunktet var Run egentlig dj, men en lovende karriere sammen med ur-rapperen Kurtis Blow ble brått avbrutt da han brakk armen. Dermed ble det isteden mer tid til å leke seg i en egen gruppe med kompisen D.M.C.

– Det eneste vi håpet på var å spille inn en låt som kunne spilles på radioen, men det var faktisk flaks at Run brakk armen. Everything happens for a reason!

Og da D.M.C. fortvilet måtte innse at han trengte briller, snudde han også motgang til medgang idet brillene hans ble et ikonisk kjennetegn for hans image som rapper. Den andre brilleslangen i hiphop (førstemann var Busy Bee, udødeliggjort i filmen Wild Style).

– Jeg ante ikke at denne fyren med briller skulle bli verdensberømt, men det var nok et eksempel på hvordan vi klarte å snu noe negativt til noe positivt. Slik var det også i studio. Vi hadde en plan for det vi ville gjøre, men samtidig prøvde vi oss alltid fram underveis for å se hva som kunne funke. Vi var gjerne uenige med produsentene våre, men lot oss ofte overtale. Vi jobbet i studio, mens folk i dag bare rapper over ferdiginnspilte instrumentaler. De skriver tekster, sier de jobber med et album og skryter av at de har 100 sanger på lager. Vi gikk i studio for å lage et album, og ga oss da vi hadde 10-12 vellykkede låter. Derfor har vi gitt ut flere helhetlige album, mens dagens rappere sitter med sine hundrevis av låter og ingen gode album.

Nettopp derfor D.M.C. fortsatt opptatt av å lage album. Run ga ut soloalbumet Distortion i 2005, men har vært mest opptatt som hovedperson i MTV-realityserien Run’s House, i hittil tre sesonger. Dette har gitt D.M.C. tid til å utforske sin interesse for rock, som holdt han flytende i årene etter at han mistet stemmen. Da fordypet han seg i rockebiografier og fant et lys i tunnelen i form av singer/songwriter Sarah McLachlan. «Fly away from here, from this dark cold hotel room,» sang hun, og D.M.C. begynte å skrive personlige tekster om sin egen hverdag. På solodebuten Checks Thugs and Rock N Roll (2006) takket han for inspirasjonen ved å invitere McLachlan med på plata. Men nå lover han å vende tilbake til reinspikka hiphop.

– Soloalbumet mitt vil forandre hiphop igjen, og jeg vender tilbake til «you guys are no good, I’m the best»-stilen: «Get away from the mic / Your beats are fake / You shouldn’t be rapping / I don’t know how you got a record deal.»

Om D.M.C. har platekontrakt for sitt nye album er derimot et spørsmål som fortsatt som står ubesvart.

D.M.C.

■ Darryl Matthews McDaniels, født 31. mai 1964, en tredel av hiphop-gruppa Run-D.M.C.
■ Debutsinglen It’s Like That/Sucker M.C.’s (1983) regnes ofte som fødselen av moderne hiphop, med musikk utelukkende skrudd sammen med hjelp av en trommemaskin og to platespillere.
■ I 1983 nektet 40 prosent av r&b-radiostasjonene og alle popstasjonene å spille rap. Like fullt solgte debutsinglen 250.000 kopier
■ Run-D.M.C. har gitt ut albumene Run-D.M.C. (1984), King of Rock (1985), Raising Hell (1986), Tougher Than Leather (1988), Back From Hell (1990), Down With the King (1993) og Crown Royal (2001).
■ Aktuell med plata og dvd-en Live at Montreux 2001, et opptak av en av Run-D.M.C.s siste konserter.
■ Hør D.M.C. solo her.

Joann Sfar
Rabbinerens katt
(Serieverket/Egmont Serieforlaget 2006)
6 av 6

Gourmet-tegneserieklubben Serieverket begynte vel trygt med Will Eisner, Sandman og Bone, utgivelser de fleste seriefans alt har lest. Nå begynner det derimot å bli fart i sakene, med glimrende ferske serier fra nye talenter på serieglobusen.

Joann Sfar tilhører en ny generasjon franske serieskapere, som har forkastet den episke, sjangertro og naturalistiske fortellertradisjonen til fordel for en mer personlig miks av selvbiografi, ekspressiv strek, amerikansk undergrunn og fransk eleganse. Rabbinerens katt samler tre album fra 2001 til 2003, og sammen med Joe Saccos Palestina er dette 2006s beste og mest tankevekkende tegneserie. Sfar tar utgangspunkt i sin egen jødiske familiebakgrunn, tar oss med til Algerie og Paris på 1930-tallet, og gir oss stimulerende tankesprang, smart hverdagsfilosofi og kløktig religionsdebatt via et så enkelt grep som en snakkende – og kverulerende – katt. Morsomt, sjarmerende, rørende og klokt.

Joann Sfar
Rabbinerens katt 2: Paradis på jord
(Serieverket/Egmont Serieforlaget 2007)
5 av 6

Med tegneserieromanene Epileptisk, Fotografen og Rabbinerens katt har det siste tiårets revolusjoner i Tegneserie-Frankrike endelig kommet til Norge. Joann Sfar vant Sproing-prisen 2006 for sistnevnte bok, som samlet de tre første albumene i serien. Denne oppfølgeren samler de ferske albumene Paradis på jord (2006) og Afrikas Jerusalem (2007).

Sfar holder stilen, men historien “Paradis på jord” går litt på tomgang og føles mindre viktig enn forgjengerne. Manus er mer fragmentarisk, mens tegningene føles mer skisseaktige. Heldigvis finner serieskaperen igjen formen i ”Afrikas Jerusalem”, der katten, rabbineren og hans muslimske fetter, samt to russere reiser gjennom Afrika for å finne de mytiske svarte jødene i Etiopia. Dette er derimot ingen reise til ”mørkets hjerte”, men en tur der målet er å finne et menneskelig fellesskap bak barrierene av religion, hudfarge og fordommer. Eller som eks-soldaten Vastenov formulerer det: ”Vennskap mellom folkeslagene er pølsevev! Leve vennskapet mellom mennesker!”

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Det er lett å latterliggjøre og undervurdere skrikhalsen Ja Rule, men selv om 50 Cent nesten tok knekken på karrieren hans skal Ja Rule i alle fall ha dette:

1. Han spilte en viktig rolle da hiphop-artister utvidet rap-repertoaret med “syng med den stemmen du har”-refrenger.

2. Han kan skrike “murda” ganske tøft.

3. Han hadde en rad med hits sånn rundt 2001.

4. “New York“-låta var ganske kul. Og albumet R.U.L.E. var heller ikke så verst.

Ellers står det ganske skralt til, og for å mimre om mannens middelmådighet følger her mine anmeldelser av Pain Is Love, The Last Temptation, Blood In My Eye og det ene albumet med “supergruppa” The Inc. Jeg har også anmeldt R.U.L.E., men som del av denne fellesanmeldelsen.

Ja Rule
Pain Is Love
(Def Jam/Universal 2001)
2 av 6

Ja Rule melder for alvor overgang fra hip-hop til pop, med uspennende resultat.

Ja Rule fra New York slo gjennom på Jay-Zs ”Can I Get A …” i 1998, og soloalbumet Venni Vetti Vecci var en dyster gangsta-affære – der Ja sto frem som lillebroren til DMX med sin mørke og sinte stil.

På oppfølgeren Rule 3:36 fant Ja frem til radiostasjonene via flere duetter med silkemyke soulsangerinner. Og rapperen likte seg tydeligvis på hitlistene, for Pain Is Love viderefører popformelen. Albumet dundret rett inn på førsteplass på salgslistene i USA, som følge av slagere som ”Livin’ It Up” og Jennifer Lopez-duetten ”I’m Real”. På radio i små doser er dette artig, men gjennom et helt album blir det heller vassent.

Det er faktisk 2Pac som stjeler showet i ”So Much Pain”, fem år etter sin død. Dessverre viser denne ”duetten” bare at 2Pac fortsatt er kongen, mens Ja Rule fremstår som en blek kopi.

Ja Rule
The Last Temptation
(Murder Inc/Def Jam/Universal 2002)
2 av 6

Hip hop-året har bydd på få virkelig gode og dårlige album, men her kommer Ja Rule med et av årets svakeste. Han debuterte som dyster New York-gangsta, men i samarbeid med svengali Irv Gotti fant Ja Rule en suksessrik formel i «thug» møter diva-duetter som «I’m Real» og «Always On Time».

Ja Rules dype rumlestemme er fengende i små doser og skiller seg positivt ut i strømmen av bleke popslagere på radioen, men over et album blir hans balansegang mellom pop og gangsta slitsom. Hans fjerde album virker forhastet, sammenrasket og fantasiløst, med glatte refrenger, enda en sample av Totos «Africa» og 2Pac-gravrøving. Murder Inc-produsentene har utvilsomt talenter for å koke opp innsmigrende hippop, men gi meg heller en plate med 2Pac-promping framfor dette maset!

Ja Rule
Blood In My Eye
(Murder Inc./Def Jam/Universal 2003)
3 av 6

Legger popkarrieren på hyllen, og langer ut mot 50 Cent og Eminem.

Ja Rule har hatt et tøft år. 50 Cent og Eminem har levert tøffe verbale angrep, der de beskylder ham for å kopiere 2Pac og være homofil. Nå er tiden moden for motangrep, i form av et lite album der Ja har lagt popambisjonene til side for å vise at han fortsatt er en ekte gangsta.

Ja Rule slo gjennom med en blanding av 2Pac-nihilisme og DMX-bjeffing, men det var duettene med r&b-divaer som Ashanti og Jennifer Lopez som gjorde ham til popstjerne. Nå er det tilbake til røttene, med pistolskudd, hatske angrep mot 50 Cent og Eminem (omdøpt til Em Laden), minimalistisk produksjon og gjestespill av gangsta-venner. Det hele virker noe desperat, men det er greit å få ut aggresjonen. Så får vi vente på dobbel-albumet Ja Rule lover neste år, for å se om han overlever i rap-bransjen.

Irv Gotti presents…
The Inc.
(Murder Inc./Def Jam/Universal 2002)
2 av 6

Produsenten Irv Gotti fikk sitt gjennombrudd med Jay-Zs “Can I Get A…”, og har erobret radioen med monsterslagere som “Always On Time” med Ja Rule, “What’s Luv?” med Fat Joe og “Foolish” med Ashanti. Nå vil han sole seg i rampelyset på samme vis som kolleger som Dr. Dre og P. Diddy.

Men der de har rappere som Notorious B.I.G., G. Dep, Snoop Dogg og Eminem i stallen, hviler The Inc på de smale skuldrene til middelmådigheter som Cadillac Tah, Charli Baltimore og Black Child. Gottis sterkeste kort er hans meloditeft og refrengmaskinene Ja Rule og Ashanti. Disse er fortsatt med, men The Inc er først og fremst gangsta-rap på autopilot og repriser på gamle popbragder.

“Ain’t It Funny” med Ja Rule og Jennifer Lopez minner så sterkt om duoens “I’m Real” at det bare blir flaut. “All I do is break niggas and make dough”, sier Gotti selv i en av de få tilfellene han tar mikrofonen. Og The Inc er et hult prosjekt som bare handler om dollar og lansering av nye rappere. Jeg gleder meg ikke til soloplatene.

Opprinnelig publisert i Aftenposten og Dagsavisen.

Du ser ham overalt om dagen, i videoene til Nelly Furtado, Justin Timberlake, The Pussycat Dolls og i sine egne låter. I tillegg har han produsert for det meste som kan krype og gå av hiphop- og r&b-stjerner, og har samarbeidet med Björk, Duran Duran, Madonna, Elton John, Fall Out Boy, Chris Martin fra Coldplay og The Hives. Frøene til suksessen ble sådd i andre halvdel av 1990-tallet, og ved årtusenskiftet innledet Timbaland sin invasjon av hitlistene – med hjelp fra Missy Elliott, Aaliyah, stammende rytmer og store tomrom i musikken.

Mosley etablerte seg som en av de viktigste r&b- og hiphop-produsentene på tampen av 1990-tallet under aliaset Timbaland, og serverte lydspor for artister som Aaliyah, Missy Elliott, Jodeci, Destiny’s Child, Mariah Carey og Jay-Z. Hans særegne og nyskapende musikalske stil har inspirert en liten hær av kopister, og norske produsenter har også begynt å følge etter.

Funky og stakkato
I 1996 slo den 16 år gamle r&b-sangerinnen Aaliyah til med sangen «If Your Girl Only Knew» over en minimalistisk produksjon med spretten, funky bass, stakkato, sugende rytmer og en mumlende dyp røst i bakgrunnen. Produsenten Timbaland hadde for alvor meldt sin entré på pophimmelen – og bidro med flere særegne spor på Aaliyahs andre album One In A Million. Flere av låtene og vokalarrangementene var skrevet av en dame ved navn Missy Elliott, som vi også skulle høre mer av i årene som kom. Samme år produserte Timbaland debutalbumet den mannlige soulsangeren Ginuwine; Ginuwine…The Bachelor og oppfølgeren 100% Ginuwine.

Og i 2000 var det nærmest rørende enighet i norsk musikkpresse om at Aaliyah og Timbaland leverte en av årets definitivt beste poplåter med «Try Again» fra filmen Romeo Must Die – et nærmest uimotståelig stykke futuristisk popmusikk.

Store tomrom
Timbaland er en mann som våger å tenke nytt, samtidig som han klarer å holde på interessen til harde hip hop-hoder, klubbfolket og poplistene samtidig. Den gurglende synthen i «Try Again» og de indiske tablastonene i Missy Elliotts «Get Ur Freak On» minner ikke om noe vi har hørt før. «I know some of y’all are sick of the songs you hear on the radio, so me and Timbaland gonna give ya that shit you never heard before», som Missy selv sier det på sitt nyeste album.

Samtidig stjeler Timbaland klart som en ravn fra hele den svarte musikkhistorien – funk, soul, electro, hiphop, Florida-bounce og så videre. Men hans største særegenhet er tomrommene han våger å gi musikken sin – for et Timbaland-spor er minimalistisk og full av hull, samtidig som det stakkato, nærmest stammende rytmesporet stopper og starter ofte enn en utslitt Citroën 2CV. Timbaland bruker en del, i hovedsak originale, samplinger. Men, sammen med produsentkollega Swizz Beatz, er han mindre avhengig av å resirkulere småsnutter fra klassiske soul- og funklåter enn mange av sine samtidige.

Solokarriere og Missy
Timbaland har (da dette opprinnelig ble skrevet) også gitt ut to album under eget navn, Welcome To Our World sammen med rapperen Magoo i 1996 og soloalbumet Tim’s Bio: From The Motion Picture: Life From Da Bassment i 1998. Men på grunn av et stor og ujevn ansamling vokalister utgjør «soloplata» et noe famlende hele, flere høydepunkt til tross. Og på Aaliyahs One In A Million og Aaliyah er Timbaland bare en av flere produsenter, noe som igjen gir et sprikende helhetsinntrykk.

Så mens vi krysser fingrene for en skikkelig samling av Timbalands «greatest hits» (vi venter fortsatt), er nok anskaffelse av Missy Elliotts Miss E… So Addictive den sikreste investeringen. Elliott debuterte med flotte Supa Dupa Fly i 1997, etterfulgt av Da Real World i 1999. Godt hjulpet av Timbalands sylskarpe produksjon har Missy kuppet Lauryn Hills stilling som hip hop-dronning, klubbdiva og soulstjerne med stor selvsikkerhet – og uten å spille hemningsløst på sex, slik artister som Lil’ Kim og Foxy Brown har bygget karrieren på.

Samtidig viser Timbaland en fantastisk evne til å holde albumet sammen og samtidig gå nye veier uten å stole for mye på sine etablerte varemerker. Timbaland har røttene sine i hip hop og r&b, og har nevnt hiphop-produsenter som DJ Premier, Dr. Dre, Marley Marl og Pete Rock som forbilder. Men han har også uttrykt ønske om å jobbe med artister som The Prodigy, Alanis Morissette, Metallica og Bjørk. Så får vi håpe noen av disse tar utfordringen (Björk gjorde det i 2007); Timbaland er uansett en musiker for det 21. århundre.

Opprinnelig publisert i Ny Tid 3. august 2001.

Dagens hiphop-scene trenger desperat talenter som den ikke-bannende Houston-rapperen Hakeem Seriki, som introduserer sin miks av smarte punchlines, gangsta-stil og samfunnsmessig engasjement med linjene ””I show more purpose than your whole career in one line”.

Han har en gløgg og breial selvsikkerhet vi knapt har hørt siden glansdagene til punchlinemesteren Chino XL, og legg til gretten trassighet i stil med Chuck D, som når han i åpningslåten avfeier sine mer hitlistesultne kolleger: ”Hip-hop, crunk music, hyphy music, snap music / Sound like a nursing rhyme, get a beat and rap to it / Ain’t speaking with a purpose, I’m a call it crap music”.

Men der Chamillionaire viser seg som en glitrende rapper med smarte tekster, er musikken mer forutsigbar. For den han på den ene siden kritiserer overflatiske rappere, pakker han inn budskapet i forutsigbare syngerefrenger og utbrukte konsepter, noe låttitler som ”Rock Star”, ”Pimp Mode” og ”Welcome to the South” avslører. Dermed blir ”Ultimate Victory” en blandet fornøyelse, omtrent som Paris pakket inn sine militante tekster i doven g-funk på albumet ”Guerrilla Funk”. Dessuten er det ingen hit på linje med ”Ridin’” her, og han sampler Europes ”The Final Countdown” i ”Industry Groupie”. Uffda!

Chamillionaire
Ultimate Victory
(Universal Motown Records)
4 av 6

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 25. september 2007.

Hva gjør du etter et bittert brudd med kjæresten? Du kan la det ødelegge deg, glemme det hele, eller – som debutanten Keyshia Cole – lage et helt album om drittsekken som forlot deg.

Låttitler som «I Should Have Cheated», «You’ve Changed» og « (I Just Want It) To Be Over» forteller sitt om bitterheten som preger dette albumet, men i den forvokste skogen av «me and my girls in the club»-låter hjelper dette sinnet Cole til å finne sin egenart.

Hun viser en modenhet og livserfaring som gjør det vanskelig å tro at hun bare er 21 år, og på mange vis minner hun om en ung Mary J. Blige. Det hjelper selvsagt med assistanse fra stjerner som Kanye West, John Legend, Jadakiss og Eve, men produksjonen klarer ikke helt å ta vare på det unike i Coles stemme og tekster.

Selv om dette nærmest er et konseptalbum om kjipe kjærester, så ender det opp som en noe tradisjonell r&b-pakke – fordi produsentene ikke tar de samme sjansene som hovedpersonen.

Keyshia Cole
The Way It Is
(A&M/Universal)
4 av 6 (men jeg revurderer det opp til en 5-er)

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 16. august 2005.

Det finnes en god historie om da Karstein Volles Fakta fra verden begynte å gå i Dagsavisen. På veien fra Volles datamaskin til den trykte avissiden gikk det i ball, og serien kom på trykk med ødelagte fonter – og var totalt uleselig. Men ingen av Dagsavisens mange redaktører torde å ta dette opp i evalueringen av avisen mandagen etter. Dette var nemlig kunst, og derfor vanskelig å kritisere.

Volles serier er langt fra så vanskelig tilgjengelige som redaktørene hadde inntrykk av, og han er i ferd med å utvikle seg til en av dagens bedre satiriske norske serieskapere.

“Tegneserier med pokeransikt” har forlaget kalt serien i anledningen dens første boksamling, og det er en god beskrivelse. For Volle lirer av seg ville konspirasjonsideer og sprut gal vitenskap pakket inn i en blodseriøs form som minner om en blanding av bruksanvisningene for fly-nødlandinger og dokumentarfilmer fra 50-tallet.

Serien er best når Volle vender blikket mot norske forhold, driver ap med vitenskapen og kaster sitt lune skråblikk på alt fra terrorisme til teknologi. Paradoksalt nok taper serien seg når det er noe han virkelig brenner for, og angrepene på George W. Bush, røykeloven og dumme popblondiner blir ofte for opplagte. Samlingen er også skjemmet av en del trykkfeil, men svært mange av seriene har god holdbarhet.

Selv om det sjelden blir rasende moro eller sylskarp satire er Kors på halsen en finfin oppsummering fra en serietegner som trolig har karrieren fremfor seg.

Karstein Volle
Kors på halsen: 75 fakta fra verden
Jippi forlag
4 av 6

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 11. oktober 2004.

Er serieskaper Karstein Volle den ironiske generasjonens fører og talsmann? Hans knusk saklige nonsensteorier og sterile tegninger i bruksanvisningsstil renner over av syrlig ironi, fremført i en så seriøs stil at Knut Nærum blir Jim Carrey i forhold.

Denne samlingen er en klar forbedring fra første Fakta fra verden-bok: Volle er skjerpet av et strammere format, korrekturen er bedre og han langer sjeldnere ut mot billige mål som George W. Bush og listepop. Når han skal være kritisk og politisk snubler han iblant rundt med klumpfot og storslegge, og det blir ofte bedre når han er mer underfundig og mystisk.

Aller best er det når Volle får politikken, populærkulturen og samfunnssatiren til å gå opp i en høyere enhet, som når han foreslår at politiske partier bør være aksjeselskaper, ønsker seg gladere miljøvernere og minner oss om at også rasister og nynazister er minoriteter.

Karstein Volle
Med hånden på hjertet: 125 fakta fra verden
Jippi Forlag
5 av 6

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 3. desember 2006.

I en nøkkelscene i den selvbiografiske tegneserien Sentences beklager Percy ”M.F. Grimm” Carey seg over dårlig timing. Tidlig på 1990-tallet ble han skutt 11 ganger, og sitter fortsatt i rullestol som følge av dette. Men der 50 Cent bygde opp karrieren på å rappe om den gangen han ble skutt, kunne M.F. Grimm ikke innkassere lønnsom troverdighet på en tid da mykere rappere som De La Soul og A Tribe Called Quest regjerte i New York. Isteden har han forblitt en parentes i hiphop-historien, karen som tok tredjeplass på World Supremacy Battle og samarbeidet med Kool G Rap, KMD og MF Doom.

Men nettopp på grunn av denne underdog-statusen er livshistorien hans spennende. M.F. Grimm har gjennom karrieren balansert mellom suksess og obskuritet, og vekslet mellom en karriere i musikkindustrien og i voldsindustrien. Han skriver muntlig og ukomplisert, og fortellingen er langt mer nøktern og mindre preget av klisjeer enn fiktive hiphop-serier. Det som kunne blitt platt i bokform heves dessuten opp av den effektive svart/hvitt-streken til Ronald Wimberley.

Dessverre tør Grimm ikke å fortelle alt, for gjennom hele teksten føler du at mye utelates og glattes over, av hensyn til venner, fiender, kolleger og lignende. Fortellingen er for sterkt preget av æreskodeksen på gaten, ”du skal ikke sladre”, og det svekker historien som helhet. For eksempel hadde det vært på tide å fortelle hvilke tekster han skrev i Los Angeles på 1990-tallet, ryktene sier jo at M.F. Grimm var ghostwriter på Dr. Dres The Chronic.

Både og hiphop-tegneserier og kvasi-manga er voksende sjangrer, og med @Large har vi fått en norsk oversettelse av miniserien som forener disse. Illustratør og serieskaper Ahmed Hoke har både produsert hiphop og vært en del av Los Angeles’ graffitimiljø, men på tross av – eller kanskje nettopp derfor? – hopper @Large rett ut i hiphop-klisjeene uten å se seg for. Resultatet blir forutsigbart og dumt.

Vi møter hiphop-crewet DNA, som ypper til bråk med den lokale rapstjernen Broke Rogers. Dette fører dem uforvarende i kontakt med den russiske mafiaen og en smellvakker FBI-agent, som jobber undercover på nettkafeen @Large – som praktisk nok også huser et legendarisk musikkstudio. Alle hiphop-klisjeer som tenkes kan bakes inn i miksen, og så legger man inn litt krim, romantikk, dataspill og manga for å fange flest mulig lesere. Tegningene er et særdeles uinspirert forsøk på manga-stil, og selv om karakterene ser ok ut, er serien blott for liv, bevegelse og ikke minst detaljrike bakgrunner.

Sjekk heller ut amerikanske Blokhedz eller japanske Tokyo Tribes om miksen hiphop, gatekriminalitet og manga pirrer nysgjerrigheten.

Percy Carey og Ronald Wimberly
Sentences: The Life of M.F. Grimm
Vertigo/DC Comics
4 av 6

Ahmed Hoke
@Large bok 1
Egmont Serieforlaget
2 av 6

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 23. september 2007.

M: De første årene samler de første M-stripene fra 2003 og 2004 i farger, og plusser på med forgjengeren Min venn Paul, litt bakgrunnsstoff, noen refuserte ideer og smakebiter på , et intervju og “Romeo Is Bleeding”-serien Eriksen gjorde for musikkblekka Mute. Absolutt godkjent innpakning, selv om man kan etterlyse serien Gnom og lure på hvorfor i helvete man er så sløve at to striper trykkes to ganger rett etter hverandre. Og har de tatt opp plassen til to andre striper? Uansett, stripeserien er hovedpoenget her, og den har jeg anmeldt før:

Ingen stopper superfantasien til Mads Eriksen.

Mads Eriksens stripeserie M fikk på rekordtid fast plass i Dagbladet. Det var ikke det minste rart, for i M viser Eriksen seg som en mesterlig tegner, idérik spilloppmaker og nærmest anarkistisk humorist.

Serien er selvbiografisk på linje med Rocky, men der Martin Kellerman står frem som en kul hiphop-kis med trøblete privatliv fremstiller Eriksen seg som en lykkelig supernerd med et like rikt fantasiliv som Tommy (han med Tigern). Resultatet er en strålende blanding av lun hverdagshumor, crazyhumor, lekne popkulturreferanser og stadige utfordringer av stripeseriens konvensjoner.

Med ustoppelig fantasi klarer Eriksen å omskape den gråeste serieskaperhverdag til fargerike, morsomme og overraskende serier som sprenger stripeformatets konvensjoner og regler i fillebiter. Han peker nese til seriesnobbene som mener stripeskaperne er tegneseriemediets endimensjonale vitsefortellere, og M er på kort tid blitt Norges beste stripeserie etter Pondus.

Og Frode Øverli bør ikke føle seg for trygg på å beholde ledertrøyen blant stripeseriene. Pondus har fortsatt et bedre rollegalleri og jevnere formkurve, men når det kommer til spinnville påfunn, fantasi-svalestup og stilig innpakning puster Eriksen ham stadig tettere i nakken.

(Dette er en fusjon av anmeldelser fra Bergens Tidende 30. juli 2006, 23. oktober 2005 og 22. mai 2005.)

Mads Eriksen
M: De første årene
Schibsted Forlagene
5 av 6

Bonus: Mads Eriksen stakk først hodet fram i offentligheten under lanseringen av humorbladet Smult. Les mer her.

I alt maset om salgstall er det lett å glemme at både 50 Cent og Kanye West holder koken også kunstnerisk med henholdsvis Curtis og Graduation. Men det er samtidig ingen tvil om at albumene ikke når debutalbumene deres til knærne. Derfor passer det med en liten mimretur tilbake til 2003 og 2004 – da både Fif og Ye ikke kjempet om å være konge på haugen, men begge var sultne nykommere.

50 Cent
Get Rich Or Die Tryin’
(Shady/Universal)
5 av 6

50 Cent, alias Curtis Jackson (26), har allerede fornærmet halve hiphop-USA, lagt Ja Rules karrieren i grus med dødelig treffende parodier, blitt kompis med Dr. Dre og Eminem, og solgt over en million album på gata. Når hans ordentlige albumdebut nå omsider er ute, imøteses den av skyhøye forventninger. Om du blir skuffet eller begeistret, kommer helt an på hva du hadde ventet deg.

For 50 Cent er verken hiphops redningsmann eller en spesielt nyskapende rapper, men han er en uhyre selvsikker og morsom gangsta med tvilsomme holdninger. Albumet plasserer seg trygt på den kommersielle siden av breial gangsta-rap, og albumets dystre gjennomgangstone utvides ved hjelp av Dr. Dre-produserte slagere, klubb-bangere, gangsta-ballader og ikke helt vellykket r&b-flørting.

50 Cent er dyktig og underholdende, men tematikken er snever og han har ikke den personlige sårheten til Styles eller det intense nærværet til Eminem. Men du kødder ikke men en kar som slenger ut linjer som “They gonna murk 50, how? / We ride around with guns the size of Li’l Bow Wow“.

Get Rich Or Die Tryin’ er gjennomarbeidet til fingerspissene og byr på et vell av gromlåter, men det er lov å bli skuffet over at 50 Cent tar så få sjanser. Mangelen på overraskelser gjør at albumet ikke blir den klassikeren på linje med debutene til Nas, Jay-Z og The Notorious B.I.G. som vi hadde håpet på.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen 11. februar 2003.

Kanye West
The College Dropout
(Roc-A-Fella/Universal)
5 av 6 (men jeg var på nippet til å gi 6, og det burde jeg ha gjort)

Superprodusent Kanye West knuser all motstand med et helstøpt album, som legger ny mening i begrepet hiphop-soul.

Du snakker om rakettkarrière. På tampen av 1990-tallet var Kanye West en ukjent produsent fra Chicago, og nå selger han over 400.000 eksemplarer på én uke av sitt debutalbum. Fullt fortjent, for med The College Dropout har West skapt et sjelfylt, produsentstyrt album vi må til Dr. Dre eller N*E*R*D for å finne maken til.

West ble stjerne med sine soulsamplinger i smurfetempo på Jay-Zs The Blueprint, og med solodebuten har han nesten fullført fusjonen mellom hiphop, soul og funk på egen hånd.

Han er ikke den aller skarpeste rapperen, men har overraskende fin flyt på sine personlige og engasjerende tekster. Først og fremst er The College Dropout albumet hiphop trenger akkurat nå; et album breddfullt av sjel, hjerte, hjerne og en musikalsk visjon som binder det hele sammen. Etter et skuffende 2003 er hiphop-listen for i år allerede lagt svært høyt.

Opprinnelig publisert i Aftenposten 24. februar 2004.