Råsterk iransk selvbiografi

Marjane Satrapi viser livet bak sjalet.


Aftenpostens Per Haddal gjør det igjen. Nok en gang klarer han å undervurdere tegneseriemediet i sin anmeldelse av en film basert på en tegneserie, som når han i omtalen av den franske animasjonsfilmen Persepolis konkluderer med at den “ikke underlig (…) ble dekorert med juryprisen i Cannes etter å ha både utvidet og utdypet tegnefilmens og tegneseriens virkningsområde”. Persepolis er en oppsiktsvekkende tegneserie, men selv om det er unikt med en selvbiografisk tegneserieroman fra Iran utdyper den ikke tegneseriens “virkningsområde”, hva nå enn Haddal mener med det. Om noen skal ha æren for det, må det være Art Spiegelmans Maus, og den ble påbegynt allerede i 1972. Vel nok om det, se filmen og ikke glem å lese tegneserien den er basert på. Her er min anmeldelse av sistnevnte.

Hva vet du egentlig om Iran? Du ser kanskje for deg skjeggete ayatollaer, damer pakket inn i svarte sjal, olje, ørkenlandskap, en ødeleggende krig med Irak og en nylig innlemmelse i George W. Bushs «ondskapens imperium»?

Marjane Satrapi har et brennende ønske om å rive ned fordommene og mytene rundt sitt kjære hjemland, og fra sitt nye hjem i Paris har hun laget denne 350 sider lange tegneserien om sin egen oppvekst.

Hun var ti år gammel da sjahen ble styrtet i den muslimske revolusjonen i 1979, og dermed fikk hun plutselig et sjal trukket ned over håret og livet snudd på hodet. Hennes «dekadente» tospråklige skole ble lagt ned, kinoene og universitetene ble stengt og popmusikk, spill og sminke ble forbudt. Da hun var 14 år sendte foreldrene henne til Østerrike for å gå på skole, men hun slet med å finne seg til rette – og endte til slutt med å leve på gaten i flere måneder. Etter fire tøffe år i Wien vender hun tilbake til Teheran, og rammes av en solid kulturell identitetskrise – en fortvilet situasjon hun skildrer nøkternt og brutalt ærlig.

Satrapi er sterkt påvirket av Art Spiegelmans Maus, tegneseriebiografien om faren som overlevde nazistenes konsentrasjonsleirer. Persepolis er ikke helt på høyde, men jeg har lyst til å trekke en parallell til Engelen på det syvende trinn og Ja så menn. I disse selvbiografiske bøkene forteller Frank McCourt om sin oppvekst i et lutfattig Irland tidlig på 1900-tallet og hans påfølgende «flukt» til USA. Satrapi tar oss på samme vis med til en fremmed og til tider uforståelig verden, som etter hvert sklir over i en mer tradisjonell oppveksthistorie – i alle fall sett med norske øyne (en iransk leser vil trolig se på fyll, sex og dop i Vesten som fremmed og uforståelig).

Streken er ekspressiv, i svart/hvitt med harde kontraster og karikerte figurer, og Satrapi bruker stilen til å understreke klisjeene, fordommene og stereotypene om livet i Iran. Der Spiegelman tegnet katter (nazister), mus (jøder) og hunder (amerikanere) i Maus er Satrapis Teheran overbefolket av skjeggete menn med stikkende øyne og fanatiske vandrende sjal. Så blir vi kjent med hvordan iranerne ved hjelp av små detaljer viser identitet og politisk ståsted i et samfunn der det å vise pannehåret under sjalet er en opprørsk handling.

Satrapi tar oss videre hjem til iranernes stuer, og viser hvordan folk risikerer livet ved å feste, drikke vin og høre på musikk (alkohol, kortstokker, musikk, filmer, blader og sjakkspill er ulovlig, og ved et tilfelle smugler Marjanes foreldre inn plakater med Iron Maiden og Kim Wilde gjennom tollen). I en strålende sekvens viser Satrapi hvordan regimets evinnelige mas om korrekt og sømmelig klesdrakt tømmer iranernes hode for farlige tanker. For når skal man få tid til å tenke på sin egen frihet og regimets politikk når det meste av tiden går med til å bekymre seg over hvordan man er kledd og beveger seg utendørs?

Persepolis er ikke bare historien om Marjane Satrapi, for hun makter på mesterlig vis å bruke sitt eget liv til å fortelle hjemlandets ulykkelige historie.

Marjane Satrapi
Persepolis
No Comprendo Press
6 av 6

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 25. Mai 2005.